Acts 27 (N30) · Opened

1Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.When it was decided that we would sail for Italy, Paul and some other prisoners were handed over to a centurion named Julius, who belonged to the Imperial Regiment.

2Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.We boarded an Adramyttian ship about to sail for ports along the coast of Asia, and we put out to sea. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, was with us.

3Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.The next day we landed at Sidon, and Julius treated Paul with consideration, allowing him to visit his friends and receive their care.

4Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,After putting out from there, we sailed to the lee of Cyprus because the winds were against us.

5og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.And when we had sailed across the open sea off the coast of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra in Lycia.

6Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.There the centurion found an Alexandrian ship sailing for Italy and put us on board.

7I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,After sailing slowly for many days, we arrived off Cnidus. When the wind impeded us, we sailed to the lee of Crete, opposite Salmone.

8og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.After we had moved along the coast with difficulty, we came to a place called Fair Havens, near the town of Lasea.

9Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:By now much time had passed, and the voyage had already become dangerous because it was after the Fast. So Paul advised them,

10I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.“Men, I can see that our voyage will be filled with disaster and great loss, not only to ship and cargo, but to our own lives as well.”

11Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.But contrary to Paul’s advice, the centurion was persuaded by the pilot and by the owner of the ship.

12Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.Since the harbor was unsuitable to winter in, the majority decided to sail on, hoping that somehow they could reach Phoenix to winter there. Phoenix was a harbor in Crete facing both southwest and northwest.

13Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.When a gentle south wind began to blow, they thought they had their opportunity. So they weighed anchor and sailed along, hugging the coast of Crete.

14Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;But it was not long before a cyclone called the Northeaster swept down across the island.

15da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.Unable to head into the wind, the ship was caught up. So we gave way and let ourselves be driven along.

16Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;Passing to the lee of a small island called Cauda, we barely managed to secure the lifeboat.

17da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.After hoisting it up, the crew used ropes to undergird the ship. And fearing that they would run aground on the sandbars of Syrtis, they lowered the sea anchor and were driven along.

18Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,We were tossed so violently that the next day the men began to jettison the cargo.

19og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.On the third day, they threw the ship’s tackle overboard with their own hands.

20Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.When neither sun nor stars appeared for many days and the great storm continued to batter us, we abandoned all hope of being saved.

21Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.After the men had gone a long time without food, Paul stood up among them and said, “Men, you should have followed my advice not to sail from Crete. Then you would have averted this disaster and loss.

22Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.But now I urge you to keep up your courage, because you will not experience any loss of life, but only of the ship.

23For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:For just last night an angel of the God to whom I belong and whom I serve stood beside me

24Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.and said, ‘Do not be afraid, Paul; you must stand before Caesar. And look, God has granted you the lives of all who sail with you.’

25Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.So take courage, men, for I believe God that it will happen just as He told me.

26Men vi skal strande på en eller annen ø.However, we must run aground on some island.”

27Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.On the fourteenth night we were still being driven across the Adriatic Sea. About midnight the sailors sensed they were approaching land.

28Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;They took soundings and found that the water was twenty fathoms deep. Going a little farther, they took another set of soundings that read fifteen fathoms.

29og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.Fearing that we would run aground on the rocks, they dropped four anchors from the stern and prayed for daybreak.

30Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;Meanwhile, the sailors attempted to escape from the ship. Pretending to lower anchors from the bow, they let the lifeboat down into the sea.

31da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.But Paul said to the centurion and the soldiers, “Unless these men remain with the ship, you cannot be saved.”

32Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.So the soldiers cut the ropes to the lifeboat and set it adrift.

33Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.Right up to daybreak, Paul kept urging them all to eat: “Today is your fourteenth day in constant suspense, without taking any food.

34Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.So for your own preservation, I urge you to eat something, because not a single hair of your head will be lost.”

35Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;After he had said this, Paul took bread and gave thanks to God in front of them all. Then he broke it and began to eat.

36da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.They were all encouraged and took some food themselves.

37Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.In all, there were 276 of us on board.

38Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.After the men had eaten their fill, they lightened the ship by throwing the grain into the sea.

39Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.When daylight came, they did not recognize the land, but they sighted a bay with a sandy beach, where they decided to run the ship aground if they could.

40De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.Cutting away the anchors, they left them in the sea as they loosened the ropes that held the rudders. Then they hoisted the foresail to the wind and made for the beach.

41Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.But the ship struck a sandbar and ran aground. The bow stuck fast and would not move, and the stern was being broken up by the pounding of the waves.

42Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;The soldiers planned to kill the prisoners so none of them could swim to freedom.

43men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,But the centurion, wanting to spare Paul’s life, thwarted their plan. He commanded those who could swim to jump overboard first and get to land.

44og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.The rest were to follow on planks and various parts of the ship. In this way everyone was brought safely to land.

Acts 27

You’ve read Acts 27

Go deeper

Acts 27

You’ve read Acts 27

Go deeper